av Even Tømte
For et drøyt år siden var historikere med ulike verdensdeler somfagområde samlet ved Universitet i Oslo for å diskutere de globale linjene iden moderne historien. Ordstyreren, en av de faglige lederne ved historiskinstitutt, ba dem svare på hvilken betydning Vesten hadde spilt for utviklingenav 'deres' verdensdeler. Jeg spurte om det ikke ville være mer interessant åsnu spørsmålet på hodet: Hvilken betydning har andre verdensdeler spilt forutviklingen av Vesten?
Overraskelsen sitter ennå i meg: Ordstyreren svarte at dette varen problemstilling som i stor grad ble regnet for avleggs, og at man i dag varmer opptatt av den indre utviklingen i Europa. Kunne en historikervirkelig hevde i fullt alvor, foran et hundretalls grunnfagsstudenter, at andreverdensdelers påvirkning på Vesten ikke var så viktig? Var det mulig for enfagmann å snakke om Europas 'indre utvikling' som om den kunne ses atskilt fraden utveksling av varer, filosofi, religion, avlinger, kriger og vitenskap somhar foregått minst like lenge som historieskrivingen strekker seg i tid?
Ordstyreren ble raskt korrigert av panelet, men hans utsagngjorde likevel et dypt inntrykk. For meg ble dette et tegn på at noe varråttent i Norge; at den norske selvoppfatningen hadde blinde flekker somstrakte seg langt inn i akademia. To viktige bidrag til refleksjon rundt detteble gitt høsten 2002: Verdensbilder og selvbilder og Blanke løgner,skitne sannheter.
Begge bøkene ønsker å komme etablerte mønstre i norskeverdensforestillinger til livs. Den ene boken angriper tendensen til å leteetter sitt eget speilbilde i 'den andre', mens den andre kritiserer den modernemytologien om rene sivilisasjoner og kulturer. Debatten rundt bøkene imidlertidi liten grad handlet om verdensbilder, men desto mer om detaljer i eksempleneforfatterne har brukt for å illustrere verdensbildene. De to bøkene har hellerikke blitt vurdert i sammenheng med hverandre, selv om de tar for seg de sammeproblemstillingene og ender i til dels motstridende konklusjoner.
Terje Tvedts bok Verdensbilder og selvbilder, medundertittelen En humanitær stormakts intellektuelle historie, analyserernoen av forestillingene som har preget nordmenns oppfatninger om seg selv ogverden fra 70-tallet og frem til i dag. Dette gjør han ved å ta for seg ettfenomen for hvert tiår, som skal illustrerere denne periodens tidsånd.
Analysen begynner med 70-tallets romantisering av den tredjeverden som revolusjonens arnested, representert ved Dag Solstads romanfigurArild Asnes. På 80-tallet var dette forlatt til fordel for en begeistretoppslutning om Norge som forkjemper for menneskerettigheter verden over. Norskpresse skapte et bilde av Kenya som et brutalt despoti gjennom en grovfeiltolkning av kildemateriale. Slik ble Norges humanitære overlegenhetbekreftet, samtidig som norsk personell i Nairobi som kritiserte pressensfremstilling fikk beskjed om at de hadde vært for lenge i Kenya og ikke forstohva norsk politikk dreide seg om.
Tvedt fortsetter med en harselerende analyse av Jan Kjærstadsnarsissistiske kosmopolittisme, slik den kommer til uttrykk i bøkene omJonas Wergeland (Forføreren, Erobreren og Oppdageren).Kjærstads trilogi, som fikk Nordisk Råds Litteraturpris og i følge anmeldereviste Norge i et globalt, kosmopolitisk perspektiv, "reproduserer hegemonisktankegods og et narsissistisk verdensbilde, som gjennomsyres av ikke-refleksjonover eget ståsted, egne tradisjoner, egne blinde flekker - det vil si at detankene som det tenkes om verden både er gamle og konvensjonelle (…)Jonas W. er kun interessert i Norges relasjon til og nordmenns posisjon i delandene han reiser til. Verden som en verden i seg selv interesserer hamikke."
Trilogien falt sammen med Norges lansering av seg selv som enhumanitær stormakt på nittitallet. Man trenger ikke være like kritisk som Tvedter til Kjærstad for å se at kritikken er treffende for mye, alt for mye, av detsom kommer på trykk i Norge. Det handler om å omdefinere verden til enbekreftelse av det norske - og samtidig holde seg langt fra både intellektuelleog moralske utfordringer.
Med utgangpunkt i kronikker av Espen Haavardsholm, GertNygårdshaug, Tore Renberg og Thomas Hylland Eriksen kritiserer Tvedt de norskeintellektuelle for samme selvsentrerte blindhet i det nye tiåret: De tilskrevterroristene som sto bak terrorangrepene 11. september 2001 sin egen politiskekritikk av USA - det være seg en reaksjon på fattigdom eller USAsutenrikspolitikk og marginalisering av verdens muslimske befolkning. Derefererte ikke bin Ladens argumenter, sier Tvedt, men tok det for gitt at handelte deres kritikk av USA og at dette var motivasjonen for terrorhandlingen.Dermed ble terroristene avskrevet som et eget, selvstendig handlende subjekt,og det mytisk-religiøse aspektet ved deres verdensbilder ble gjortirrelevant.
Tvedts kritikk på dette punktet er langt mer interessant enntiradene om USA-hat og politisk korrekthet disse forfatterne ofte blir møttmed. Likevel tviler jeg på hvor representative forfatterne han kritiserervirkelig var for denne perioden. De skrev rett etter terrorangrepene, på en tidda sympatien med USA var sterk blant nordmenn. Tusener av lys ble tent utenforden amerikanske ambassaden i Oslo, norsk politikk var preget av en temmeligentydig støtte til USA, og vår forsvarsminister gjorde seg internasjonaltbemerket ved å kle seg i en tettsittende stars and stripes-drakt. Et verk somhar som ambisjon å fremstille Norges "intellektuelle historie", burde muligensvise et mer representativt kildevalg.
I det hele tatt er Tvedts kildemateriale for sparsomt til årettferdiggjøre undertittelen på boka. Til gjengjeld gir han en forholdsvisgrundig behandling av de fenomenene han velger å belyse. Den røde tråden i hansanalyse er hvordan 'de andre', de "ikke-vestlige", har blitt fratatt rollen somselvstendig subjekt i vår oppfattelse av verden. Vi skaper det bildet av 'dem'som best bekrefter "oss" - men samtidig mister vi 'dem' av syne, og ender oppmed å se vårt eget speilbilde verden over.
"Sannhet er ikke det motsatte av løgn. Sannhet er det motsatte avglemsel", skriver Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud. Deres bok, Blankeløgner, skitne sannheter. En kritikk av det nye verdensbildet, viserhvordan den komplekse, sammenvevde virkeligheten glemmes til fordel forforenklende, renhetsdyrkende myter i våre fortellinger om verden: Store NorskeLeksikon hyller svært omstridte raseteoretikere, demokratiet gjøres til envestlig oppfinnelse gjennom å glemme demokratiene som oppsto i dagens Irak ogAfghanistan flere tusen år før de gjorde det i Hellas, nye historieverkkonstruerer forestillinger om fortiden som en tapt gullalder og innflytelse framuslimske tenkere på vestlig tenking gradvis har gradvis blitt skrevet ut avlærebøkene i ex.phil. ved norske universiteter.
Denne utviklingen fikk økt betydning etter østblokkens fall,skjøt fart utover 90-tallet og nådde et foreløpig høydepunkt etterterrorangrepene i USA. Forfatterne understreker at renhetsmytene var ennødvendig forutsetning for terrorhandlingene. For å bombe World TradeCenter i Islams navn, og for å tolke denne handlingen inn i en diskurs omsivilisasjonenes sammenstøt, må man først glemme at bygningene opprinnelig blebygget som en hyllest til Islam, der tvillingtårnene skulle symbolisereminareter, av en japansk-amerikansk artikekt som blant annet også har tegnetflyplassen i Dhahran i Saudi-Arabia.
Vi finner renhetsdyrkingen igjen i konflikten mellom Frankrike ogUSA, der en politisk uenighet har gitt seg utslag i symbolske forsøk på å viskeut landenes språklige og kulturelle påvirkning på hverandre, som når franskepoteter blir omdøpt til frihetspoteter.
Forfatternes svar er å motarbeide renhetsmytene med dannelse ogøkt kunnskap. Dette er ikke intellektuell elitisme, mener forfatterne. Tvertimot, det er de intellektuelle som er målskiven for deres kritikk:
"Det gis inntrykk av at det er 'folket' det er noe i veien med,at 'folket' må få bedre moral og bli mer anstendige og mer tolerante. Vi vilikke si oss enige i en slik ansvarsfraskrivelse. (...) Snarere tvert imot: Medrenhetsdyrkingen av den nærmest upåvirkelige, unike vestlige genialitet som harpågått de siste årene, kan enhver populist finne støtte for sine teorier ilærebøkene til dagens norske skoleelever og studenter."
Begge bøkene viser hvordan vi konstruerer et fordreid bilde av'de andre' - og dermed også av oss selv. Men der Bromark og Herbjørnsrud eropptatt av å vise slektskapet og båndene mellom det vi oppfatter som ulike'sivilisasjoner', vektlegger Tvedt forskjellene. Klarest kommer dennemotsetningen til uttrykk i forfatternes syn på Samuel P. Huntingtonssivilisasjonsteori.
Huntington er kjent for å ha introdusert begrepet "clash ofcivilizations" først som tittel på en artikkel fra 1993 det amerikansketidsskriftet Foreign Affairs, deretter i en bok fra 1996. Etter denkalde krigens slutt vil ikke verden lenger preges av politisk konflikt, men avsammenstøt mellom sivilisasjoner, skriver han, og grupperer verden i syv og enhalv sivilisasjon: Den vestlige, slavisk-ortodokse, japanske, muslimske,konfusianske, hinduistiske og latinamerikanske, samt "kanskje" den afrikanske.Begrepet "clash of civilizations" var lenge kontroversielt, og Huntington selvsatte spørsmålstegn bak tittelen fra 1993. Utover 90-tallet vant det gradvisstøtte - i takt med fremveksten av glemselen og renhetsmytene, vil Bromark ogHerbjørnsrud si. Etter 11. september i fjor var det mange som så påterrorangrepene som en bekreftelse av Huntingtons teori, selv om Huntingtonselv mener at terrorangrepene ikke er et uttrykk for et sammenstøtmellom sivilisasjoner. Han oppfatter ikke Osama bin Laden som et uttrykk forden muslimske sivilisasjonen, men for barbariet.
Tvedt har noen kritiske innvendinger til Huntingtons teorier,først og fremst fordi hans sivilisasjoner fremstår som ahistoriske og statiske.Likevel mener han at
"sivilisasjonsbegrepet er hensiktsmessig, fordi det i et langtperspektiv kan sette søkelyset på distinkte kommunikative verdener, med sineegne lojaliteter, sin egen permanens og - ikke minst - sine egnereferanserammer. Jesus og Bibelen er en vestlig ramme, delt av kristne ogateister, av Thomas av Aquinas, Voltaire og Karl Marx, på en måte som skillerVesten fra for eksempel den kinesiske sivilisasjon, hvor det verken finnesskapelsesmyter eller flommyter, og hvor debatt om moral, samfunnsetikk ogsamfunnsorganisering har vært knyttet til andre tradisjoner ogforestillinger".
Her er det lett spill for Bromark og Herbjørnsrud, som forkastersivilisasjonsbegrepet som ubrukelig og fordummende. De ser heller at mansnakker om sivilisasjonen - den menneskelige sådanne. De minner om atJesus og Bibelen ikke er mer u-kinesiske enn at det bor 60-70 millioner kristnei Kina, hvorav de første kom allerede på 700-tallet. Karl Marx kan heller ikkesies å være helt uviktig for debatten om moral, samfunnsetikk ogsamfunnsorganisering som har blitt ført i Kina det siste halve århundret.
Tvedts bestrebelser på å skille en sivilisasjon fra en annenvirker lett mot sin hensikt. Grensene mellom hans "distinkte kommunikativeverdener" trekkes i blant på et temmelig tynt grunnlag. Et eksempel er hanskritikk av Tore Renberg som bruker ordet 'Gud' for å gjelde både den muslimske,jødiske og kristne gud:
"Hvorfor bruker han da alltid Gud og aldri Allah når det for hamer samme sak? Det kan bare være en grunn: Å snakke om Gud er mer politiskkorrekt enn å snakke om Allah i denne sammenheng. (...) Renberg snakker altsåisteden om Gud som om det er snakk om en universell Gud, enda alle vet at Guder kristendommens navn på Gud, Jahve er betegnelsen på jødedommens gud, ogAllah er islams gud."
For Guds skyld: "Gud" er slett ikke "kristendommens navn på Gud",som Tvedt hevder at "alle vet". Gud er det norske navnet på Gud. Franskekristne ber selvfølgelig ikke til Gud, men til Dieu, britiske kristneber til God, tyske kristne ber til Gott - og arabiske kristne bertil Allah. Allah er altså ikke bare "islams gud", men det arabiske ordetfor Gud som brukes av både kristne og muslimer.
Jødedommen, kristendommen og Islam bygger som kjent på hverandre.Jødenes Tora tilsvarer de kristnes gamle testamente; Profeten Abraham er ensentral figur i samtlige religioner; Moses, jødedommens grunnlegger, spiller enviktig rolle i kristendommen, mens jøden Jesus, kristendommens sentrale figur,også blir ansett som en viktig profet i Islam. Det felles gudsbegrepet kandiskuteres og nyanseres i et religionshistorisk perspektiv, men det er i hvertfall ikke "Renbergs private konstruksjon av den monoteistiske Gud", slikTvedt skriver i sin iver i å bygge opp vanntette skott der de ikke finnes.
Tvedt antyder at det ikke er mulig virkelig å forstå en annenkulturs tankesett fullt ut. Denne påminnelsen om at andre tenker annerledes ennvi gjør kan være en nyttig motvekt mot etnosentrismen, både i sin sjåvinistiskeog i sin narsissistisk kosmopolitiske variant. Det kan så avgjort være på sinplass med en viss kulturell ydmykhet.
Problemene oppstår i det man mener at det derfor ikke er bryetverdt å forsøke å forstå, og heller er fornøyd med å være seg selv nok.Som i Morgenbladet, der anmelderen av Vinduets temanummer om arabisk litteraturfor et drøyt halvår siden satte spørsmålstegn ved om internasjonalkunstformidling i det hele tatt er mulig: "Risikerer man ikke bare å bekreftefordommer om den andre kulturen som annerledes og ubegripelig og rar ved åformidle en annen kulturs kunst? Blir man ikke nødt til å forklare voldsomt myeom den kulturen og historien før man i det hele tatt kan begynne å lese noe somhelst?"
Tvedt mener ikke dette. Tvert imot, jeg oppfatter hans bok som enoppfordring til nettopp å ta 'den andre' på alvor, og ikke tilskrive ham denrolle som passer oss best der og da. Men det betyr ikke at man må skape klareskiller der de ikke finnes. I en situasjon hvor forenklingen altfor ofte nærmerseg forfalskningen (noe Blanke løgner, skitne sannheter beskriver på enoverbevisende måte), er det tvert imot viktig å fokusere på denallstedsnærværende overlappingen mellom menneskegrupper, historier,påvirkninger, fortid og nåtid. Hvilken "distinkte kommunikative verden"tilhører for eksempel den muslimske befolkningen i Vesten? Boerne i Sør-Afrika?De kinesiske kristne?
Bromark og Herbjørnsrud formidler interessant og viktig kunnskapmed en entusiastisk fortellerglede og en inspirerende nysgjerrighet på verden.De har imidlertid en tendens til å gjenta poengene sine til det kjedsommelige,hvilket er synd når poengene i seg selv er såpass interessante. Samtidig virkerdet som om de deler opplysningsfilosofenes litt naive tro på at rett kunnskapfører til rett handling og skaper gode mennesker:
"(…)Ville Al-Quaida-terroristene angripe Tvillingtårneneeller Frihetsgudinnen hvis de fikk vite den virkelige historien bakbyggverkene, historien utover de sjablonmessige og rendyrkendemytefortellingene? Eller ville norske nazister og rasister trakassere muslimerpå åpen gate hvis de fikk vite om Jesu rolle i muslimsk litteratur eller at deneuropeiske renessansen og dagens moderne verden hviler på arven fra arabiskevitenskapsmenn og tenkere? Detaljert kunnskap koblet med sunt folkevett burdefå ekstremister til å skjønne at de ikke bare ødelegger motpartens bakgrunn,men også sin egen ved å destruere de nevnte verdenssymbolene."
Forfatterne betegner utviklingen de beskriver som "prosjektglemsel". En slik betegnelse tyder på at noen med en bevisst agenda står bakutviklingen av renhetsmytene. Hvem? Hvorfor? Er det bare slik at ekstremisteneer ekstremister fordi de ikke vet bedre, eller forsøker også noen bevisst åforvrenge sannheten? Et klart eksempel på det siste fikk vi med "Office ofStrategic Influence", opprettet av den amerikanske regjeringen etter 11.september 2001 for blant annet bevisst å spre falsk informasjon i utenlandskemedier. Etter sterke reaksjoner da dette ble kjent, valgte myndighetene åskrinlegge planene for dette kontoret. Kanskje er slike kontorer overflødigeuansett, når mange av verdens viktigste medier har blitt underlagt storemultinasjonale konsern. Eierkonsentrasjonen i den globale medieverdenen erstørre enn noen gang. En av konsekvensene er at journalistens yrkeskunnskap og-stolhet skal erstattes av mininyhetsprodusentenes salgsteknikk. Et lokalteksempel er VGs "reportasje" om slottsmiddagen etter EU-toppmøtet i København idesember 2002 - en middag som i virkeligheten ble avlyst.
Hvilke interessekonflikter og maktpolitiske interesser ligger bakverdensbildene vi konstruerer? Politisk kamp gir seg også utslag i en kamp omdefinisjonsmakt - i hvilken grad kan man engasjere seg i det siste uten å tafor seg det første? "Vi vil holde oss unna den politiske biten, siden vibefatter oss med ideer og verdensbilder, ikke politikk", skriver Bromark ogHerbjørnsrud. Men som de selv viser med sin omtale av hvordan høyrepopulismentjener på renhetsmytene, inngår verdensbilder og praktisk politikk i et såpassnært samspill at det er problematisk å skille mellom dem. Forfatterne velger åikke ta stilling til konkrete politiske spørsmål, noe som selvfølgelig er heltlegitimt. Men det blir desto mer påfallende når de uten innsigelser omtaler USAog deres allierte i Afghanistan som "det internasjonale samfunnet" og krigen de(fremdeles!) fører der som en krig "mot terrorisme", når de ellers gjør en sågrundig jobb med å gå våre oppfatninger om verden i sømmene.
De fleste av analysene i Verdensbilder og selvbilder ogBlanke løgner, skitne sannheter trenger ikke å stå i motsetning tilhverandre. Mye av det "nye verdensbildet" går ut på å forenkle både vårt syn påoss selv (de gode) og på de andre (det speilvendte bilde av vårt eget forenkletbilde, blankt som en glassflate). Og ved å finne oss i stadig mer fordummendeforenklinger kan vi både underkjenne virkelige forskjeller, samtidig som viunderkjenner vår påvirkning på hverandre og aksepterer "blanke løgner".
Men forfatterne ender også opp i ulike konklusjoner, fordi degjør mer enn å analysere våre verdensbilder fra ulike vinklinger. De uuttalteutgangspunktene er forskjellige: den ene starter med forskjellen som dengrunnleggende, for å lande på en verden som delt opp i distinktesivilisasjoner, mens de andre forteller oss hvorfor dette synet til syvende ogsist tar fra oss mer innsikt enn det gir. Begge bøkene er viktige i dennetrengte tiden. Jeg tror likevel at Bromark og Herbjørnsrud er inne på et merfruktbart spor.
Terje Tvedt: Verdensbilder og selvbilder. En humanitærstormakts intellektuelle historie. Universitetsforlaget, 2002.
Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud: Blanke løgner, skitnesannheter. En kritikk av det nye verdensbildet. Tiden, 2002.